De spesielle regnskapsreglene i kommuneloven gagner ikke styringen av kommunene.
Skrevet av: Bjørn Brox
Norge har pålagt kommunene å føre regnskapet sitt etter et spesielt sett av regler, basert på det såkalte «anordningsprinsippet». Kommunereglene avviker mye fra de reglene som benyttes i næringslivet og samfunnet for øvrig (regnskapsloven). Jeg tror dette er uheldig for styringen av kommunene. Det gjelder både forretningsmessige forhold og lokaldemokratiet.
Det viktigste argumentet for å skifte til regnskapsloven er hensynet til lokaldemokratiet. Politikerne i kommunen er legfolk, og halvparten av dem byttes ut ved hvert valg. Kommunepolitikerne trenger så enkle regler som mulig å styre etter, og økonomistyringen er deres viktigste oppgave. I den grad kommunepolitikerne kan noe om økonomi og regnskap, er det regnskapslovens regler de kan. Det er disse reglene som brukes i næringslivet, men også i alle slags organisasjoner og foreninger. Man lager et resultatregnskap og en balanse. Endringer i balansen tilsvarer driftsresultatet i perioden.
Når lokalpolitikerne dukker ned i kommunebudsjettet, er det som å komme til en annen planet. Hvis kommunen gir bort rådhuset, får det ingen konsekvenser for driftsresultatet. Avskrivningene belaster ikke driftsresultatet (det gjør derimot avdragene på lån). Bruk av egenkapital til investeringer belastes derimot driftsregnskapet. Begrepene er rare. Man snakker ikke om overskudd på bunnlinjen, men om «mer-mindreforbruk». Det rareste er den såkalte kapitalkontoen, der verdiendringer på anleggsmidler i balansen gjemmes bort. Det er antakelig ikke en av 1000 folkevalgte som forstår hva kapitalkontoen er for noe. Det er få personer i kommuneadministrasjonen som forstår det. Jeg vet ikke om jeg har forstått det skikkelig selv heller, selv om jeg har jobbet med kommuneøkonomi i 30 år. De uvante reglene for regnskap i kommunene er svært fremmedgjørende for de fleste. Det fører verken til motivasjon for kommunepolitikk eller gode politiske beslutninger.
Personalpolitisk er de spesielle reglene er opplagt ulempe. Svært få nyutdannete økonomer ønsker å jobbe med kommuneregnskap. Det er i alle fall det min sønn på Handelshøyskolen forteller meg. Det kan jeg forstå. Reglene er for spesielle. Det er heller ingen skikkelig utdanning i kommuneregnskap på de økonomiske høyskolene, så vidt jeg vet. Heldigvis har vi boken til Øyvind Sunde.
Styringsteknisk er kommuneloven et dårlig redskap for kommunal styring. Kommunenes viktigste oppgave er å levere velferdstjenester til innbyggerne. 90 prosent av utgiftene går til tjenesteproduksjon. Kommunene er store tjenesteproduserende bedrifter. De trenger de samme regnskapsregler som tjenesteprodusenter i privat sektor. De trenger å måle produksjonskostnader og sammenligne seg med private konkurrenter. Kommuneregnskapet er en barriere for sammenligning og kostnadsmåling. Eiendomsforvaltning er et eksempel. Du klarer ikke å beregne FDV-kostnader i kommunene etter vanlige bransjekrav.
Jeg klarer faktisk ikke å se noen god grunn til at kommunene skal føre regnskap etter andre regler enn bedrifter. Kommunene styres mye etter budsjetter. Er det et problem? Det tror jeg ikke. Man kan sammenligne budsjett og regnskap like godt etter regnskapsloven som etter kommuneloven. Allerede i dag er avskrivningene inne i budsjettene i de fleste kommuner, og de inngår i budsjettrammene i sektorene.
Er det et argument at kommuner ikke har overskudd som mål? Det tror jeg heller ikke. Det er ikke formålet med virksomheten, men typen virksomhet som er det viktige. I Finland fører kommunene regnskapet etter samme regler som næringslivet. I andre land, der kommunene i større grad er velforeninger, er regelverket antakelig mindre viktig. Men selv velforeninger i Norge fører regnskapet etter regnskapsloven. Det fungerer strålende.