Innovasjon og planlegging 

Her følger en presentasjon og tilhørende refleksjoner om et bokprosjekt, med navn «Innovation in Public Planning. Calculate, Communicate and Innovate». Redaktørene er Ulla Higdem og meg ved HINN Høgskolen i Innlandet. Så kan en spørre seg om hvorfor Framsikts store lesekrets, dere praktikere, skal ha interesse og nytte av å lese om en planteoretisk bok?

Min begrunnelse er nærmest som et faglig imperativ å regne: Planlegging er en praktisk aktivitet, en handling som fordrer både kunnskap, klokskap og politisk lederskap. Det bør alltid være til inspirasjon, nytte og glede for et praksisfelt å holde seg med et tilhørende teorifelt. Dels for å hjelpe til å beskrive (describe) – forstå og forklare – hva en i praktisk planlegging holder på med: Hvem er det som planlegger, hvorfor bedriver vi all denne planlegginga i organisasjoner og samfunn, med hvilke kostnader, resultater og konsekvenser. Dels for å få hjelp til å forbedre (prescribe) sin egen praksis.

Mye planleggingsteori og mange planleggingsteoretikere har gjennom tidene nettopp hatt store ambisjoner om å være til nytte og glede for alle planleggere, om å bidra til å forbedre praksis. Med omdiskutert hell.

Begynnelsen var en konferanse

Oppstarten er gjerne en konferanse der det trengs et paper, i det minste et abstrakt/sammendrag og noen Power Point – bilder. I vårt tilfelle er det en innovasjonskonferanse der HINN er et stolt vertskap – Innovation in Public Services and Public Policy (PUBSIC).

Vi stilte oss spørsmålet i hvilken grad og eventuelt på hvilken måte har planleggingsakademikerne tatt i bruk innovasjonsbegrepet opp gjennom årene? Vi rakk ikke å lage et solid paper, en gjør gjerne ikke det. Men PP-bildene våre vekte stor nok nysgjerrighet hos forlaget Palgraves utsendte i konferansesalen til at vi fikk et bokskrivingstilbud. Det syntes vi sjølsagt var stas. En bokreise kunne begynne.

Hva skulle være vitsen?

Jeg har kommet fram til, i ettertid, at det var tre ‘hva var vitsen’ for oss to til å begynne denne bokreisa.

1) Det er ei forventning på arbeidsplassen vår om at vi melder noe skriftlig med jevne mellomrom. Vitenskapelige tidsskrifter inkludert bøker med refereer gir størst akademisk og økonomisk uttelling for oss forskere og for høgskolen.

2) Det er et artig tidsfordriv når du genuint er interessert i faget ditt, det å få mulighet til i en periode å arbeide grundig med teorifeltet. Jeg har siden 1989, da jeg gikk filosofikurs for planleggere på Nordplan (Nordregio) i Stockholm, vært fascinert av planleggingsteorifeltet. Her var filosofen Aristoteles mer sentral enn plan- og bygningsloven, ikke for å ta oss vekk fra praksis, men for å bli bedre til å respektere og handle i praxsis. Sjølsagt med x – vi var jo på et filosofikurs må vite. Praksis/det å handle kommer først, teori deretter, var anslaget fra dag en.

Jeg er aldri blitt en god og etablert bidragsyter inn i ‘the mainstream planning theory debate’, men det er ikke interessen og fascinasjonen det har skortet på. Jeg stiller meg fullt og helt bak min gode kollega og dr. gradsveileder Sigmund Asmervik: «Bli aldri så praktisk at du blir ubevisst at det er teori du praktiserer, og bli aldri så teoretisk at du glemmer at det er en praksis du utfører».

3) Et bokprosjekt muliggjør konkret og praktisk samarbeid med kollegaer, noe som alltid er både lærerikt, inspirerende og trivelig. Dette er alle gode begrunnelser, og dermed årsaker til at det skrives stadig mer innenfor akademia. Antakeligvis altfor mye, men det er ikke et tema for denne artikkelen.

Ble det noen vits?

Når jeg i ettertid er blitt utfordret til å komme med et svar, har jeg gjerne forsøksvis anlagt en halvt humoristisk tone: «Hva var vitsen – ble det noen vits – eller ble det bare en vits»? (Kanskje et litt for billig ordspill, jeg ser den, men det har til dels fungert).

Et overordnet seriøst svar for oss som skrev: Et uomtvistelig ja. Du verden hva en lærer av å skrive ny tekst med tilhørende leting etter, lesing av og diskusjoner om andres artikler og bøker. Det igjen må vi tro er positivt både for undervisning, forskning og ikke minst samhandlinga med praksis og praktikere som det heldigvis blir stadig mer av.

Tidens melodi er jo ikke å forske på, men forske med. Det skal samhandles, samskapes og samforskes, noe som i seg sjøl unngåelig fører praksis- og teorifeltet tettere sammen.

Hva kan være et tilsvarende overordnet svar for leserne? Tja, vi vet veldig lite om hvem og hvor mange lesere denne boka har. I hvilken grad vi blir sitert av andre, har vi heller ikke sjekket grundig per dato – kanskje det er noen titall? Men det kan ta seg opp, ikke minst fordi dette bokprosjektet går inn i en av de lengevarende store debattene innen planleggingsteorifamilien: Forholdet mellom ‘calculate’/analyse/instrumentell rasjonalitet-posisjonen og den kommunikative/dialogposisjonen.

Innovasjon: født, begravet og gjenoppstått

Det er midt på 50-tallet det hele begynner, for oss planleggingsteoretikere. Med Edvard E. Banfield med sin mål-middel-teori, som etter hvert etablerer seg som det teoretiske fundamentet for rasjonalistisk planlegging. Fra situasjonsanalyse til mål til alternative veier/virkemiddel fram mot målet til konsekvensvurderinger av de ulike alternativene, for så på grunnlag av alt dette analysearbeidet velge det beste virkemidlet – handlingen for måloppnåelse. Uimotståelig logisk vakkert, som et ideal å strekke seg etter. Analyse er hovedstikkordet. Vi kaller det etter hvert også ‘calculate’/kalkulere.

Litt i opposisjon kanskje, til en slik stram metodisk framgangsmåte, lanserer John Friedmann – som etter hvert kommer til å prege planleggingsteoridebatter i 50 (!) år framover – innovativ planlegging, som et alternativ til fordelingsplanlegging. Planlegging må stimulere til kreativ tenking, til endring, til å utfordre etablerte tanke- og handlingsmønstre og rådende verdiposisjoner. Noen få disipler følger i hans fotspor de nærmeste årene, men så blir det mest stille – om det innovative. Andre begreper og teorier tar snart all plassen. Helt fram til og noen år forbi årtusenskiftet, mange år etter at praksisfeltet har begynt å ta i bruk innovasjonsordet med sine metoder og teorier. Praksis først, teorien kommer sent og noe haltende etter; skriver vi om i våre bokkapitler.

Kalkulere – kommunisere – innovere

Analyse/kalkuleringsposisjonen levde og lever i beste velgående, har egentlig aldri vært alvorlig utfordret, verken i teori eller praksisverden. Slik sett får Banfield så evig rett når han hevdet at det bare er umulig ikke å ha dette som et normativt ideal. Det kan se ut som at det kommer en utfordrer på 80 – tallet, representert ved den kommunikative vendinga i planlegging, filosofisk inspirert av Jürgen Habermas. En norsk forsker, Tore Sager, debuterer inn i denne debatten med dr. avhandlinga si «Communicate or Calculate». Men han, som mange andre bytter snart ut ‘or’ med ‘and’ og da blir det mer ro i planleggingsteorifamilien igjen. De fleste lever godt med to likeverdige, utfyllende normative posisjoner der praksisfeltet villig lar seg inspirere av begge. Dette betyr at siden slutten av 80- tallet, i snart 50 år, er hovedfortellingen at planleggingsteorifamilien lever med denne dualiteten. Ja takk, begge deler.

På norsk kan vi vel bruke begrepene «kalkulere» og «kommunisere. Det er altså ideelt sett enten ved kalkulasjon eller kommunikasjon planlegging skal skje. Mange forskere og planleggere arbeider så med å utvikle disse teoretiske posisjonene i mer praktisk anvendbar retning, for på den måten å fungere ‘foreskrivende’, dvs. som normer og idealer for planleggingens praksis. Perspektivet kalkulere ser på planlegging primært som en kunnskapsbasert faglig analyseaktivitet, der en etter å ha samlet inn kunnskap om nåsituasjonen, forventet og ønsket framtid, kalkulerer/analyserer seg fram til hvilke tiltak som er mest egnet for å komme dit en vil i organisasjoner og samfunn. Nøyaktig slik Banfield i sin tid formulerer det allerede på 50-tallet.

Perspektivet kommunisere ser på planlegging primært som en dialogisk aktivitet der mange ulike stemmer, personer, miljøer og interesser bidrar både til å lese nåsituasjonen og til å drøfte mulige og ønskelig framtidsmål med tilhørende tiltak og virkemidler. Dialog, det å kommunisere, er ikke bare demokratisk riktig i dette perspektivet, men det gir oss bedre planer ved at flere bidrar.

Innovasjon som en tredje posisjon: Calculate – Communicate – Innovate

Det hviler, kanskje, et smått komikkens skjær over at to lite internasjonalt meriterte forskere fra en høgskole i Innlandet flagger ambisjoner om å remøblere planleggingsteorilandskapet. For det var jo det som var og fortsatt er et overordnet prosjekt for oss, jfr. tittelen på avslutningskapittelet «Innovation in Planning Theory: The Upcomming Perspective». Det å argumentere fram at innovasjon burde få en posisjon likeverdig med ‘calculate‘ og ‘communicate’ er ei formidabel oppgave, uansett hvem som tok på seg det. Det kan nok hende at noen har oppfattet dette som, ja nettopp, en vits. Vi har da heller ikke registrert at dette har utløst den store paradigmedebatten innen den internasjonale planleggingsteorifamilien.

Uansett, kritikken til perspektivene ‘calculate’ og ‘communicate’ i planlegging vokser fram mot slutten av 90-tallet. Stadig flere planleggingsteoretikere hevder nemlig at kreativitet og innovasjon blir begrenset, kanskje til og med hemmet, av planleggingsteorier og -metoder som hviler tungt på enten kalkulere-perspektivet og/eller kommunisere-perspektivet. Ingen innovative planleggingsformer er blitt utviklet verken innenfor de kommunikative eller instrumentelt rasjonelle rammene. Habermas sitt konsept for dialog, som er sentralt i kommunisere-perspektivet, er for smalt, for statisk og lite kreativt. Planleggingsteori med kommunikative idealer tillater ikke, ja kan til og med kvele, kreativitet og innovasjon. Det begynner å gi oppmerksomhet og status å flagge opposisjonelle flagg.

En annen type kritikk mot begge perspektivene er at de ikke anerkjenner innslag av politikk, konflikter, kontekst, kunnskapsmangel, usikkerhet og maktutøvelse. Både kalkulere- og kommunisere -posisjonen dyrker enighet og konsensus basert på enighet om henholdsvis kunnskap og hva som er de beste argumentene i en dialog. Begge perspektivene hviler på en tiltro til at den riktige kunnskap («fasit») om et fenomen finnes, og at vi gjennom dialog kan utvikle konsensus om hva som er de beste argumentene. Planlegging blir dermed en aktivitet der hovedpoenget er å kalkulere og kommunisere oss fram til det som er entydig faglig og politisk riktig å gjøre; å finne fram til «en fasit» for organisasjoner og samfunn.

Oppsummert, begge perspektivene gir feilaktig inspirasjon til praksis, en praksis som prisverdig er opptatt av endring, av innovasjon, av å fungere politisk.

Innovate som et likeverdig og samspillende perspektiv

Det trengs fornyelse, det trengs ei vitalisering for å gjenerobre rolla for planleggingsteorien m.h.t. å foreskrive/prescribe praksis. Forslaget fra Ulla Higdem og meg, systematisk argumentert for i våre kapitler, etter å ha forsøksvis revet både det kalkulerende og kommunikative perspektivet ned fra den normative pidestallen: Vi mener tida er moden for at også planleggingsteorifeltet aksepterer ‘innovate’ som et likeverdig og samspillende perspektiv med ‘calculate’ og ‘communicate’.

Å tenke, planlegge og handle innovativt er i ferd med å bli dominerende i planlegging, tilsvarende å analysere/kalkulere og kommunisere. Innovasjon anses nå å være så kritisk viktig i organisasjoner og samfunn, og så analytisk forskjellig fra det å analyse og kommunisere, at det krever sin egen definerte posisjon.

Så avleverer vi en planteoretisk inngang til og forståelse av innovasjon, dvs. hvordan innovasjon kommer inn i og kan benyttes i planlegging. Jeg stopper her. Dere får heller lese på egen hånd her.  

Politikere – som nødvendig onde eller gode

Når en leser seg gjennom 60 år med klassisk planleggingsteori, møter vi sjelden politikere. Det er planleggeren, The Planner, som er helten. Som vet mest og best, som tar ansvaret for både planprosessene og planproduktene/planene. Innenfor kalkulere-posisjonen tar hen ansvar for at alt analysearbeidet blir best mulig. Innenfor den kommunikative posisjonen at alle blir inkludert, får komme til ordet og at det beste argument går seirende ut av diskusjonene. Det er kraften i «det bedre argument» som avgjør, ikke maktposisjoner.

Det er dette som er vårt hovedfunn i politikerkapitlet i boka. Planleggingsforskningen, også i Norge helt opp til vår tid, har gitt politikere liten oppmerksomhet. En har nok kikket litt på og snakket med ordførere, men den store majoriteten av fritidspolitikere vet vi sørgelig lite om. Det samme gjelder nasjonale planleggingsveiledere. Blir politikere nevnt, så er det mest under overskrifta medvirkning og ikke under ledelse eller styring. Denne blindflekken blir trist problematisk all den tid vi holder oss med en planlovgivning som forteller oss klart og tydelig at planlegging skal være en politisk styrt aktivitet. Det er viktig med medvirkning – alle skal med – men til sjuende og sist skal beslutningene bli tatt av de folkevalgte.

Uenighet som idealet 

Så skjer det noe nå i det norske FOU-landskapet, en begynner å både se og vise respekt og forståelse for politikken og politikere. Det samme gjelder blant planleggings- og innovasjonsteoretikere. Men noe mangler – sjekk gjerne sjøl! Hvor finner vi i veiledere, i konsulentrapporter, i vitenskapelige artikler en genuin forståelse og respekt for at politikk per definisjon skal ha i seg uenighet og konflikt, både om hva som er nåsituasjonen og hva som er ønsket framtid.

Uenigheten er normalen, uenigheten er egentlig idealet, uenigheten er en forutsetning for et levende demokrati, – at det er konkurranse mellom partiene bygd på denne uenigheten. I en ideelle verden, vil jeg hevde at ei oppgave for både planleggere og forskere er å bidra til å foredle uenighet, mer enn å mane til og streve mot mest mulig konsensus. Det er det siste som fortsatt er herskende tanker, ikke minst blant alle planrådgivere i Norge, innen det offentlige og de private konsulentmiljøene.

La oss bli flinkere til å sette pris på den gode politisk strid, den gode politiske uenigheten. La oss bli flinkere til å bli mer ryddig politisk uenig, til å utvikle et uenighetsfellesskap som er gode på styring, på respektfull samhandling mellom politikere, administrasjon, planleggere og innbyggere trass i politiske skillelinjer. Det er bare med slike idealer å strekke seg etter som vi tar politikken og demokratiet på alvor.

En siste refleksjon, bare delvis relatert til bokprosjektet

Både planleggeren i meg og politikeren i meg er opptatt av helhet og sammenhenger, og må derfor ønske lykke til med Framsikts ambisjoner om «helhetlig virksomhetsstyring. Analyse, planlegging, mål- og resultatstyring, budsjettering, rapportering og politikermedvirkning – alt i ett og samme verktøy». Dette er jo så til grader et heroisk forsøk på å i praksis leve ut det store planleggingsprosjektet, comprehensive planning, der alt og alle inviteres inn til i handlingsfellesskap basert på tilgang til felles kunnskap og metodiske verktøy.

Men – og kanskje et unødvendig ‘men’ all den tid jeg ikke er en vel bevandret i Framsikts mange korridorer: Politikk, som innovasjon, som planlegging, skal alltid ha noe opprørsk, noe uregjerlig ved seg – der en får behov og lyster til å opponere både mot systemer og rådende kunnskapsregimer. Kanskje det er hovedargumentet for ‘Innovate as a third position’ i planleggingsteorien, for å bevare det opprørske? Kanskje det er først da vi har skjønt at politikk har sin egen rasjonalitet, der fortsatt ‘kunnskap er makt’, men også i noen grad at ‘makt er kunnskap’?