Hvis det skal bli sammenheng i det kommunale planhierarkiet, må begge plantypene endres ganske mye.
Skrevet av: Bjørn Brox
Etter kommuneloven skal kommunen lage en fireårig, rullerende økonomiplan. Etter plan- og bygningsloven skal kommunen lage en kommuneplan med ti-femten års sikt og en fireårig «handlingsplan» til denne planen. Det er et velkjent problem i kommunal styring at det er stor avstand mellom kommuneplanens samfunnsdel og økonomiplanen. I de fleste kommuner svever de to planene som to planeter i hver sin bane i verdensrommet. Sjansen for kontakt er liten.
Alle seriøse planleggere er oppgitt over denne situasjonen og ønsker seg et bedre planhierarki. Kommuner trenger planer på både kort og lang sikt, og planene må henge sammen. Det er lett å være enig i dette. I kommunelovutvalgets forslag til ny kommunelov foreslås det at økonomiplanen skal være verktøyet for å gjennomføre kommunelovens samfunnsdel.
Vil en slik formell kopling løse problemet? Jeg er ikke sikker. Etter mitt skjønn er det en slik kobling i dag i de fleste kommuner. Kommuner flest har ikke noen «handlingsplan for kommuneplanen» i tillegg til økonomiplanen. Kommunene har bare et verktøy for å koordinere driften på lenge sikt, og det er økonomiplanen.
Hvorfor er da koblingen mellom de to planene så svak? Jeg tror det er gode grunner til det. Det er rett og slett en svært vanskelig oppgave å få til en god kobling.
For det første er langsiktig planlegging vanskelig. Langsiktig budsjettering i kommunesektoren betyr fire års budsjetter. Det er bare de flinkeste kommunene som klarer å lage reelle fireårige budsjetter. Det vil si budsjetter der demografiske endringer fanges opp, og der det er konkrete mål for hele økonomiplanperioden. I mange kommuner blir dette for vanskelig. Man driver egentlig bare med årsbudsjetter. Man budsjetterer for det neste året, og kopierer budsjettet til år 2-4. En gjennomgang Framsikt gjorde av 300 kommunale økonomiplaner i 2017 konkluderte med at halvparten av planene kunne kalles fireårige, fortrinnsvis i de største kommunene.
I de flinkeste kommunene begynner man nå å planlegge for mer enn fire år. Bærum kommune lager investeringsbudsjetter for de neste 10 årene. Det er helt logisk. Det tar 6-7 år å realisere et stort byggeprosjekt i en stor by. Det kan ta to-tre år å få regulert tomten, i alle fall i Oslo. Så tar planleggingen minst ett år, og deretter tar byggingen et par år. Og så bør man legge til et år for uforutsette hendelser. Politikerne kan ombestemme seg. Vernemyndighetene eller en salamander kan plutselig dukke opp. Men dette er altså unntakene, ikke regelen. Det er svært langt fram til 10-årige økonomiplaner i norske kommuner.
For det andre er kvaliteten på kommuneplanene ofte svært dårlig. Kommuneplanene er vanligvis ikke laget for å gjennomføres. De er laget for å skape god stemning i kommunestyret og i lokalsamfunnet. De er fulle av fromme ønsker, slagord og krav til staten. De handler dessuten om andre ting enn økonomiplanen. Økonomiplanen handler mest om tjenesteproduksjonen. Kommuneplanene handler ofte lite om tjenestene og mye om samfunnsutvikling. Kommuner som insisterer på sammenheng ender opp med tullemål i iveren etter å konstruere et planhierarki som ikke finnes.
Et viktig grunnlag for mer langsiktig planlegging er derfor at kommuneplanene blir annerledes. Kommuneplanene må bli mer konkrete og smalere. De må konsentrere seg om det som er sentralt i kommunens drift, for eksempel byggeprosjektene og sektorplaner for de store tjenestene. Det vil også være lurt om planleggerne for de to plantypene møttes litt oftere. I Askim kommune har de gjort noe i denne retningen. Kommuneplanleggeren er flyttet til økonomikontoret og kommuneplanen er blitt et lite hefte i lommeformat.
Så det er håp. Hva med en studietur til Bærum og Askim?