Tilskuddet til ressurskrevende tjenester er blitt en gullgruve for kommunene. Det kan virke som om noen kommuner har fått gullfeber.
Skrevet av: Bjørn Brox
Innen 28.2. skal kommunene rapportere sine utgifter til «ressurskrevende tjenester». Dette er en stadig viktigere oppgave i kommunene. I 2017 betaler staten 80 prosent av utgiftene til pleien av tunge brukere, når utgiften er høyere enn 1,2 millioner kroner. Kostnadsveksten i denne ordningen har vært enorm. Tilskuddene har økt fra 2 milliard kroner til 10 milliarder de siste 10 årene. Antall tunge brukere har økt fra 4000 til 8000 i samme perioden. Utgiftsveksten for staten har altså vært 2,5 ganger så stor som veksten i antall tunge brukere. Nesten alle kommuner får tilskudd fra denne ordningen.
Man kan lure på hva den voldsomme kostnadsveksten skyldes. I 2015 utredet SØF og Telemarkforskning justeringer av denne ordningen for KS. I rapporten står det at kostnadsøkningen skyldes flere brukere, større pleiebehov hos hver bruker, høyere krav til tjenesten og bedre rapporteringsrutiner. SØF konkluderer med at ordningen er nødvendig for å dekke store variasjoner i pleiebehov i mindre kommuner.
Jeg vil foreslå en tilleggsforklaring til den vi finner i SØF-rapporten. Regelverket for rapportering åpner for svært luftige kostnadsberegninger. Det er faktisk ingen klare krav til at kostnadsberegningen skal avstemmes mot kommuneregnskapet.
Regelverket er laget av Helsedirektoratet. Reglene sier at man skal rapportere lønnsutgifter per pasient i henhold til enkeltvedtaket som kommunen har fattet. Ordningen gjelder bare for HESO-tjenester, ikke oppvekst. I mange tilfeller fatter kommunen vedtak om «full oppdekning» av en pasient, det vil si 1-1 bemanning hele døgnet. I rapporten til staten rapporterer noen kommuner 168 timer pleie per uke på slike pasienter. Med en timepris på 500 kroner blir dette en kostnad på 500*24*365=4,4 millioner kroner. Tilskuddet fra staten utgjør 80 % av kostnaden fratrukket egenandelen på 1,2 mill og PU-tilskuddet i statsbudsjettet på 0,6 mill. To av tre tunge brukere er PU-klienter. Det gir et tilskudd på (4,4-1,2-0,6)*0,8=2,0 millioner kroner.
I de fleste tilfeller er kommunens «direkte lønnsutgifter» langt lavere. Brukeren bor vanligvis i en bolig med mange andre brukere. De ansatte i boligen betjener flere brukere samtidig store deler av dagen og især om natten. Samlede utgifter i boligen er derfor langt lavere enn summen av vedtakene til hver enkelt. Derfor bør slike regnestykker avstemmes mot regnskapet for boligen. En enkelt metode er å fordele regnskapet for boligen mellom brukerne etter deres andel av timevedtakene i boligen.
I noen kommuner ser det ut til å være svært langt mellom rapporten og kommuneregnskapet. Ved rapporteringen for 2015 (utbetalt 2016) var det 11 kommuner som rapporterte større lønnsutgifter til ressurskrevende tjenester enn de samlede lønnsutgiftene i hjemmebaserte tjenester (funksjon 254). Det er ikke særlig sannsynlig, når hjemmetjenesten omfatter både funksjonshemmede, eldre og tilbud innen psykisk helse. De eldre er vanligvis den største gruppen. Blant disse kommunene var Forsand, Røst, Modalen og Hammerfest. Hammerfest kommune rapporterte 35 tunge brukere med samlet lønnskostnad på 113 millioner kroner. De samlede lønnsutgiftene til hele hjemmetjenesten var samme året 110 millioner kroner, inkludert aktivisering (funksjon 234). Kommunen hadde altså ingen utgifter til hjemmeboende eldre og psykisk helse. Det virker lite sannsynlig, når Hammerfest rapporterte 211 hjemmetjenestebrukere over 67 år til Kostra dette året.
Vanylven kommune gjorde det også bra. Kommunen rapporterte lønnsutgifter på 39 millioner kroner for 9 tunge brukere. Det blir 4,4 millioner per bruker, altså 24-timersvedtak på alle. Kostnaden utgjorde 96 prosent av lønnsregnskapet på funksjon 254, som var 41 millioner. De 120 eldre hjemmetjenestebrukerne klarte seg altså med 2 millioner kroner på deling.
1.mars sendes kommunene over rapportene til kommunerevisjonen, som skal kontrollere dem. Skjær igjennom, revisorer. Be kommunen fordele utgiften i boligen mellom brukerne etter deres andel av vedtakstimene.