Når kommunen budsjetterer i faste priser i økonomiplanen, må verdien av renter og avdrag reduseres. Her ligger det skjulte reserver i mange kommunebudsjetter.
Skrevet av: Bjørn Brox
Det er vanlig å budsjettere i faste priser i kommunesektoren. Det betyr at kroneverdien holdes konstant i planperioden. Økonomiplanen for 2018-2021 lages i 2018-priser uten å ta hensyn til forventet pris- og lønnsvekst i perioden 2018-2021. Fordelen med denne metoden er at realøkninger i planen kommer tydeligere fram. Reelle endringer blandes ikke sammen med vekst som følge av inflasjon. Planen blir på denne måten lettere å forholde seg til for kommunestyret.
Med denne budsjetteringsmetoden er det lett å bomme på budsjetteringen av renter og avdrag. Renter og avdrag er ofte kjent på planleggingstidspunktet. Det vil si: de fleste lånene er allerede tatt opp. Avdrag på lånene er ikke utsatt for inflasjon. De er allerede avtalt i løpende kroner. Det samme gjelder rentene. De er ikke utsatt for inflasjon. De er kun utsatt for svingninger i rentemarkedet. Man kan derfor si at renter og avdrag budsjetteres i løpende kroner. Hvis budsjettet for 2018-2021 skal lages i faste kroner, må det derfor gjøres noe med renter og avdrag. De må gjøres om fra løpende kroner til faste 2018- kroner. Metoden for å gjøre løpende kroner om til faste kroner er å deflatere beløpene. Løpende kroner korrigeres for den kommunale deflatoren, som for tiden er rundt 2,5%.
For nye lån er det mindre opplagt at kommunen budsjetterer i løpende kroner. Det kommer an på forutsetningene i investeringskalkylene (om investeringsbeløpet er i dagens kroneverdi eller i fremtidig kroneverdi). Det er ofte uklart i budsjett-dokumentene.
Deflatering av kapitalkostnadene kan redusere budsjetterte utgifter ganske mye i et kommunebudsjett. Hvis vi tar Stavanger kommune som eksempel: kommunen hadde 1.1.2017 en netto lånegjeld på omtrent 6 milliarder kroner. Renter og avdrag budsjetteres med omtrent 600 millioner kroner per år. Hvis dette er løpende kroner vil 2,5% av beløpet utgjøre 15 millioner kroner. I 2018 bør de budsjetterte kapitalutgiftene derfor reduseres med 15 millioner. I 2021 bør de budsjetterte kapitalutgiftene reduseres med omtrent 60 millioner kroner, dersom man forutsetter en årlig deflator på 2,5 prosent i planperioden.
Mitt inntrykk er at det er de færreste kommuner som deflaterer kapitalutgiftene sine, når de budsjetterer i faste priser. Jeg klarte ikke å finne noe som tyder på deflatering av kapitalutgiftene i Stavanger-budsjettet. Hamar er en av de kommunene som deflaterer kapitalutgiftene.
Noen kommuner unngår dette problemet ved å budsjettere i løpende priser. Det betyr å gjøre en årlig justering av alle driftsrammene med forventet deflator (hentet fra kommende års statsbudsjett). Da blir både driftsrammer og kapitalutgifter laget etter samme prinsipp, men med den ulempen at realendringer og effekt av inflasjonen blandes sammen.
Problemet med deflatering gjelder for øvrig alle andre finansposter som budsjetteres i løpende kroner, for eksempel renteinntekter og avkastning på finansforvaltningen.